Anne-Hjørdis

Home is where my heart is....

2010-07-26T03:58:00.000-07:00

..... men da tror jeg at jeg må ha to hjerter.. For er det en ting som er sikkert så er det at Afrika har blitt mitt hjem nr to i denne verden. Sitter her nest siste dagen og skal prøve å lage et avslutningsinnlegg for perioden jeg har vært her.. Inntrykkene er mange, og det er mye følelser i sving. Vanskelig å få det skrevet ned i ord.. To år i Afrika. Ikke lenge, men samtidig lenge å være borte fra alle man er glad i der hjemme. En liten del av mitt 27-årige liv, men likevel lenge nok å bli kjent med folk, kultur og komme litt inn i hverdagen her. Rart hvordan man innstiller seg på at ingenting er som hjemme, mens når man skal hjem igjen er man kanskje ikke like godt innstilt på hvordan ting er. Gleder meg veldig til å komme hjem og vite at jeg har god tid til å treffe alle igjen. Men samtidig drar jeg fra et land, en verdensdel og en kultur som har vært mitt hjem de to siste årene. Et land, et folk og en kultur man har blitt glad, som man etterhvert kjenner seg igjen i, hvor man finner sin plass og tilhørighet. Tror ikke det er så lett å forstå hvordan det er å dra herfra om man ikke har opplevd det selv, og vet ikke om jeg skal gjøre noe forsøk på å forklare det heller, det må oppleves, og anbefales på sterkeste:-)

Hva kommer jeg til å savne mest? Et spørsmål jeg har fått en del ganger den siste tida.. (Har hatt besøk av pappa...:) Et vanskelig spørsmål.. Det er utrolig mange ting man kommer til å savne, og så er det nok en god del ting man ikke kommer til å savne... Tror det blir rart å ikke se afrikanere overalt, smilende og glade, gående langs veien. Varmen og sola er noe å savne... Fantastiske ferier... Å kunne dra til varme strøk som ikke er lengre enn samme avstand som Oslo- Bergen (ja, det har vært noen perioder med luksus..:), dyrelivet, lydene av sirisser på kveldene, bålkvelder, besøk på landsbygda på feltene, møtene i kirkene her (selvom de kan være langdryge), sangen, dansen og bevegelsene, gjestfriheten, å være reiselærer, samholdet med kollegaer, vennene jeg har fått her, elevene, det sosiale og ikke minst åndelige livet her.. Må tilslutt ta med at jeg nok kommer til å savne å kjøre Landcruiser på landeveiene her...;) Det er mange ting som kan nevnes, men kan ikke ta med alt..

Nå høres det gjerne ut som at jeg ikke gleder meg til å komme hjem, men det gjør jeg altså!! Det beste er at det blir UTROLIG digg å treffe alle igjen, famile og venner, og ikke minst vite at jeg ikke skal dra fra dem igjen. Gleder meg også til friheten man har hjemme- ta seg en kveldstur etter det er mørkt, gå rundt i byen for seg selv, kunne gå til butikken, jobb, og andre steder, slippe å prøve å huske å låse bilen når man kjører etter at det er mørkt, norske fartshumper, vedlikeholdte veier og mindre hissig trafikk.. Gleder meg til å jobbe på Danielsen igjen, gå i Salem, engasjere meg i menigheten igjen. Det blir utrolig BRA å komme hjem igjen:-)

Den siste tida her har vært preget av feriering; meg og Ingrid måtte være her til 28. juli på grunn av kontrakten. Dette var vi klar over da vi kom ut, og har siden da fundert på hva vi skulle finne på disse ukene. Vi hadde nok av alternativer, så det var heller en bonus enn dumt at vi ikke kunne dra hjem tidligere. Vi tok oss noen dager i Mombasa sammen med den færøyske ettåringen, Bardur, og hans trivelige besøk. Så var det noen dagers jobbing her i Nairobi, før jeg fikk besøk hjemmefra av mamma, pappa, og deres gode venner Karen og Einar Handeland. Hadde to flotte uker sammen- takk for besøket- veldig kjekt:-) En av de tingene jeg hadde planlagt for sommerferien var en tur til Zanzibar. Så vi dro ei uke, meg og gjestene, og hadde det HELT fantastisk. Rett og slett paradis på jord, må det være. Avslappende, stille og rolig, nydelige strender, fantastisk hvit sand, sandbanker ute i havgapet, herlig sjømat, slavehistorie, og Stone Town. Anbefales på det sterkeste! Ble til og med "giftet" bort til en ung (litt vel ung...) herremann som hadde som jobb å klatre i kokosnøtt- trær mens han sang og trallet. Butterfly var navnet. Høres nok like useriøst ut som det var. Men mamma og pappa hadde det iallefall veldig gøy.... Vi fikk også være med Astrid Hareide en tur i Pumwanislummen. Det gjorde utrolig inntrykk på både meg, så vel som på gjestene. Vi fikk besøke et par grupper som drev egen buisiness for å tjene til livets opphold. Konseptet er at de er forpliktet til å betale en ulik prosentsum av det de tjener til fellespotten i gruppa. Dette kan de etterhvert låne, og på den måten kan de klare å skaffe seg et eget hjem, og tjene såpass at de kan forsørge seg selv og familien sin, i tillegg til å spare opp en liten sum penger. Imponerede å se hvor godt det fungerte!! I tillegg besøkte vi et par guttegrupper som stort sett bestod av tidligere gatebarn som virkelig hadde tatt tak i nærmiljøet sitt og viste enorm innsats for å hjelpe andre. De hadde startet ulike idrettslag, fått seg klubbhus og til og med egen matatu (minibuss, brukt som kollektivtransport her, de fleste kjører som griser..). Gjør veldig inntrykk å treffe unge, ambisiøse afrikanere som ofrer mye for menneskene rundt seg, som virkelig har bein i nesa, og det gir håp om at flere kan reddes fra den enorme fattigdommen og nøden en ser blant en del av befolkningen i slummene her.

Alt i alt har det vært to fantastiske år, og selvom jeg noen ganger har følt seg lang hjemmefra, så har jeg likevel følt meg hjemme, og på rett plass. Er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten til å være her, og takker Gud for at han har bevart meg og passet på meg.

Afrika kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, og jeg kommer til å savne det veldig. Likevel; det skal bli godt å komme hjem til Norge igjen:-)

Hit og dit..

2010-05-31T09:12:00.000-07:00

Jeg er visst ikke noe særlig til blogger.. Det er ikke fordi jeg ikke har ting å blogge om, men tida går bare så altfor fort og jeg opplever så mye at når jeg først setter meg ned er hodet som regel tomt.. Ulempen er at når man først kommer på noe, kommer mye, og dermed et laaangt innlegg…

Det har vært både påske og pinse siden sist, og jeg har fått norske varer av mamma i posten. Har funnet ut at kaviar er bare helt utrolig godt!! Små barn store gleder!

I påska hadde jeg besøk av ei av søstrene mine, ei venninne fra lærerskolen, og Synnøve Helland, som til min store glede stadig dukker opp her på den andre siden av ekvator. Vi tok turen til sørkysten av Mombasa og koste oss maks i 9 dager til endes. Dagene bestod for det mest av soling, bading, og slækking. Ikke helt feil det!

17.mai ble heller ikke dette året noen skuffelse. Vi feiret stort med brask og bram i Nairobi. Flagget ble heist, nasjonalsangen sunget, vi gikk i tog med faner og sang og ropte av full hals. Korps fra Mathareslummen hørte i år, som i fjor med, og dagen var reddet. ”Norge i rødt, hvitt og blått” gikk riktignok på repeat, og det var nok flere enn meg som kjente at det ble en smule mange vinterdager og sommerkvelder, men hva gjør vel det, når et korps fra en av Nairobis slummer har øvd siden januar for å tilfredstille oss nordmenns behov for nasjonalfølelse og stolthet?? 17.mai i utlandet er virkelig å anbefale!

De to siste ukene har jeg vært på Kiabakari i Tanzania hos familien Stensland og Klein. Det ble mange koselige bålkvelder med stjerneskinn fra klar himmel. Afrika er fantastisk også på det området! I løpet av tida fikk jeg fikk jeg være med inn i Mara- dalen og det ytre Tarime. Fam Mjølhus har jobbet der i flere år, og hadde tydeligvis gjort en god jobb, folk var overlykkelige da de så ”Rone” og ”Mama Selina” igjen, og vi ble alle mottatt med åpne armer. Det gjør alltid inntrykk å komme plasser der en tydelig ser at arbeidet som er blitt gjort har bært frukt, og at kjernen har klart å holde på det misjonærene ønsket å formidle. Kirka var full, menn med flere koner har blitt omvendt og startet et nytt liv, og folk brenner for evangeliet. Utrolig flott å se, og veldig inspirerende!

Man opplever alltid en enorm gjestfrihet overalt, og blir ofte invitert til et måltid etter at man har vært på gudstjeneste. Det er imponerende med tanke på at flere av de nok ikke eier så mye som flisa i veggen. Som regel går det greit å spise den maten man får servert, jeg prøver å lever etter: ”spis og være glad” i denne sammenhengen. I Mara- dalen fikk jeg erfare at det ikke er fullt så enkelt likevel. For hva gjør man når man får ris (ok) og kuinnvoller (ikke fullt så ok)hvor man tydelig kan skimte tarmtotter og tarmvegger og det som er?? Skal ærlig innrømme at jeg til tider slet med å få det til å gli ned i magesekken..

Om ikke vulkaner eller andre lignende naturfenomener spiller meg et puss (man vet jo aldri..?), er jeg hjemme om under 2 måneder. Men før det skal jeg oppleve flere av Afrikas skjulte sider og nyte det til det fulle…

Hjørdisreiseleder på nye eventyr!

2010-02-12T15:16:00.000-08:00

Det har vært både jul og nyttår siden sist, og jeg sitter igjen med en hel del å takke for, gode minner, og en smule mer reiseleder- erfaring.

Tante Signe og Onkel Nils var de første som ankom landet, den 15. desember. De fikk noen dager å venne seg til tanken på å skulle tilbringe hele 5 uker i denne delen av verden, før mamma, pappa, Ragnhild og Ingrid kom, slitne og trøtte etter et par døgns reising, den 17. desember. Vi dro hele gjengen med fly til Mombasa for å lade opp batteriene til resten av juleferien, for flere skulle vi bli! Mombasa var, som alltid, et fantastisk sted å være. Og enda bedre var det å ha med engasjerte familiemedlemmer som la igjen godt med tips… Ligger vel til slekten det der.. Engasjementet hos enkelte nådde sine høyder da et innleid, typisk kenyansk kirkekor troppet opp og sang om hvor fantastisk det var å få være Jesu barn på bare den måten de kan synge og danse på. Det er jo virkelig en flott opplevelse, men når man har sett det en del ganger før, blir man liksom litt mer vant til det. Men for de som ikke har opplevd det kan nok engasjementet muligens ta litt overhånd? De tok seg noen runder blant oss som satt som publikumere, og oppfordret oss til å slenge seg på den lange rekke- Vi er jo alle brødre og søstre i Kristus! Og mamma og tante Signe, som var mest revet med av oss alle, kastet seg ut i et tappert forsøk på å finne de afrikanske rytmene de hadde i kroppen. For å si det på en fin måte så man vel at de ikke var afrikanere, og da tenker jeg ikke spesielt på hudfargen… De skilte seg vel muligens litt ut da hele ”toget” av kor snudde retning, og de som hadde gått bakerst (les: mamma og tante Signe) plutselig måtte gå i ledelsen for hele sulamitten..:-) Men de klarte seg bedre enn det de fleste andre ville ha gjort,og MODIGE det var de, den skal de ha!! Og en hjertelig, god latter hører vel med å si at vi fikk…?? Herlige var de, i alle fall!

Etter et par dager med magetømming i Nairobi for de fleste av de tilreisende, fikk vi enda flere familiemedlemmer i hus. Fredrik, Gunn Britt, Hannah, Mikal og Samuel ble hentet på flyplassen den 28. desember- og etter at skuldrene hadde senket seg et par hakk, var de klare for nye, spennende eventyr i Masai Mara. Vi tilbrakte nyttårsaften under åpen himmel nettopp her, i nasjonalparken som er en av Kenyas mest populære turistattraksjoner, sammen med sebra, gaseller og løver. Jeg fikk til og med ”guidet” tur rundt restaurantbuffeten nyttårsaften, da en av kveldens underholdere fulgte meg fra rett til rett, og annonserte hva jeg forsynte meg med i hotellets høyttaleranlegg. ” Lettuce salad” og ”Mango chutney” (sagt på afrika- engelsk) og ikke minst ” injoi yoa dinnah” ble noen av turens mest brukte uttrykk for Ragnhild sin del...:-)

Deretter var det takk og farvel til Nairobi, og fire av familiens medlemmer. Avskjeder er alltid kjipe, uansett hvordan man snur og vender på det.. Jeg tok, etter mye om og men, og litt bilstyr, som seg sikkert hør og bør, med meg Walde og Grøvan Junior i tomtas beste Landcruiser, og durte i vei på den to dagers lange turen til sykehuset Haydom i Tanzania. Det var nok et par situasjoner (eller ti) som ikke ville ha funnet sted på norske veier, men vi kom da frem tilslutt. Veiene var relativt dårlige på slutten, og for ikke å ta noen unødige sjanser med så dyrebar last, fikk vi sjåfør det siste stykket. Å reise så langt med barn i den alderen hadde jeg sett for meg skulle bli skikkelig utfordrende, men du verden hvor flinke de var!! Godt oppdratt er de iallefall:-)

Perioden på Haydom var flott, selv om nok gjestene kanskje ikke var like klar over som meg at det var en forholdsvis øde plass for en nordboer, og butikker i den forstand vi er vant ikke finnes.. Det ble en del tomatsuppe og pasta av ulike varianter, og savnet etter kjøtt ble nok stort hos enkelte i perioder, men med Gunn Britts kokeferdigheter ble ingen måltider like, og det smakte like godt hver dag:-) Ellers må jeg få rette en takk til familien Krogedal som sørget for det meste av kjøttet familien Grøvan fikk i seg i løpet av de tre ukene vi var der, bedre verter finnes ikke:-)

Det har vært helt fantastisk å kunne vise frem litt av den delen av kontinentet som jeg har blitt så glad i i løpet av den tiden jeg har vært her. Det er ekstra stas med de nærmeste, da forstår de litt mer av hva jeg kommer til å snakke om store deler av den første tida når jeg kommer hjem.

Mest av alt er jeg utrolig takknemlig for at hele gjengen tok turen. Det er virkelig en gjeng å være stolt av, og som jeg er utrolig glad i.. Det ble litt tomt etter at alle reiste... Men forhåpentligvis fikk de mersmak, og kommer igjen:-)

TUSEN TAKK for besøket- det var helt FANTASTISK å ha dere her!!!

Snart jul...

2009-12-04T07:45:00.000-08:00

Et helt høstsemester har sust forbi, og plutselig er vi midt i julestria, med alt det innebærer. Siden sist jeg blogget, har det vært en del besøk her, og det har vært veldig hyggelig! Vi har vært på diverse utflukter, sittet i hagen foran utepeisen, hatt filmkvelder, med andre ord; en meget sosial høst! Bildene taler vel for seg selv. Om nøyaktig to uker er jeg i Mombasa på juleferie sammen med familien min. 30 grader og sol. Bare sånn for å gni det inn. God advent!

Takk, takk og asante sana...

2009-10-18T01:48:00.000-07:00

For de som ikke var klar over det, så bor jeg med en herlig gjeng her i Øst- Afrika. Det har jeg forsåvidt vært klar over lenge, men det ble ekstra merkbart da jeg hadde bursdag for ei stund siden. Jeg kom til naboen, der bordet var dekket og pyntet. De hadde ordnet alt, alt jeg skulle gjøre var å komme. En fantastisk feiring, til og med selskapsleker hadde de planlagt!! Tusen takk til alle som gjorde dagen til det den ble- var utrolig hyggelig!
Bursdagskaka. Nam..:-)

Men det er flere herlige mennesker her enn de som bor her fast. For tida har jeg hyggelig besøk av Synnøve Helland og Synnøve Steinbru, de jobber på et barnehjem her i Nairobi, og da det skar seg med plassen de egentlig skulle bo på, var jeg mer enn villig til å ha de boende her hos meg. Noe mer lettvinte og koselige folk skal man lete lenge etter. Og jeg som har bodd alene det siste året, og som i grunnen er vant til å ha folk rundt meg hele tiden, koser jeg glugg i hjel:-)

Synnøve x 2 holder meg med selskap til desember:-)

Koselig og gjestfrie folk er det også på Haydom. Jeg fikk fly både frem og tilbake,folk ordnet og fikset for meg som bare det. Flyturen i seg selv var egentlig verdt hele turen, for en fantastisk utsikt!! Men heldigvis var det ikke bare flyturen som gjorde positive inntrykk på meg. Flotte folk, både yngre og eldre gjorde sitt til at Haydomoppholdet mitt ble helt topp. Jeg fikk til og med en tur på besøk til Marit og Leif i Katesh. Søndagskolens dag, og lanseringsfesten for Nye Testamentet på Datooga- språket (en av stammene som bor i Mbulu- området) var og noe av det jeg fikk med meg. En virkelig kjekk opplevelsen. Spesielt gjorde bibel-lanseringen inntrykk. For en glede som ble vist! Det fikk meg til å innse at jeg har veldig mye å være takknemlig over. Det er desverre mye jeg tar for gitt..

Utsikt fra flyet til Haydom.. Vakkert..!

Jeg har også fått noen flotte feriedager på Mombasas sørkyst. Denne uka har elevene hatt høstferie, og noen av oss lærere så vårt snitt i å ta fri noen dager for å komme oss til varmere strøk. Det kunne trenges i disse regntider... For nå har regnet endelig kommet! Enda en ting å takke for...:-) Dianibeach.. Kan anbefales...

Hell`s gate og Ngong hills

2009-09-08T09:22:00.000-07:00

De siste helgene har vært preget av naturopplevelser og avslapping. For et par helger siden var jeg på sykkeltur i Hell`s gate med Ingrid og Marianne.Vi syklet rundt 7 km inn i parken som heter Hell`s gate, der det vandrer både sjiraffer, sebraer og bavianer langs veiene. Vi fikk med oss en guide og gikk videre ned i ei "dump", som jeg kaller det, er helt spesielle konturer i fjellene, små varme kilder og flotte juv. Deretter syklet vi til inngangen igjen, og fant en fin, liten og billig lodge med god mat, greie rom og nytt basseng.

Denne helga var vi på tur til Ngong hills. Kasy, Kristin Inga (den nye ettåringen fra Island), Marianne og jeg. Har jo hørt mye om dette stedet som Karen Blixen beskriver så flott, men nå fikk jeg endelig oppleve det med egne øyne. Som på turen til Naivasha og Hell`s gate, har man utsikt over the Great Rift Valley, det sies at man kan se dette mesterverket av natur helt fra månen. Det er virkelig et syn for øye, og har nok blitt en av mine absolutte favoritter når det gjelder naturopplevelser her nede. Det var noe som på en eller annen merkelig måte minnet om den norske seteren, for min del. Om det var det litt skarpe, kjølig i lufta, eller om det var landskapet, vet jeg ikke, men fikk iallefall en liten smak av Norge denne dagen... Og det gjorde godt...:-)

Også var det den kaffebrenninga..

2009-08-15T13:47:00.003-07:00

Tilbake til hverdagen.

2009-08-15T12:31:00.000-07:00

Da har en hel sommer og vel så det passert siden sist jeg skrev noe her. Det må jeg gjøre noe med.. Var hjemme en tur i Norge i sommer, var veldig kjekt å treffe igjen både familie og venner! Fikk også med meg dåpen til min yngste nevø, som jeg for øvrig ikke hadde truffet før. Det var stas:)

Mens folk hjemme i fedrelandet "klaget" over tropenetter og dryppende svette på grunn av varmen, fikk vi nyte godt av kjølige junikvelder her på tomta. Med utepeiser tent, og oppkledd i ull og varm drikke, var kaffibrenning midt i blinken. Kaffeen ble ikke så verst, den heller! Livet er ganske så bra her, om jeg skal si det selv:)

Min eneste oppgave i sommer var å male èn enkelt husvegg for pappa. Jeg skulle stå i lift`en siden de resterende medlemmene av malekompaniet (les: søster Ingrid og pappa) ikke liker høyder. Men det skulle vise seg å bli en umulig oppgave. Været, som ikke var på min side i sommer, feilet, og jeg tror jeg kan telle på èn hånd de dagene jeg faktisk kunne se sola.. Det er ikke ofte en opplever at det er så vått og grått at en ikke kan få malt en singel husvegg. Men det var altså tilfelle denne juli måned.. Bedre lykke neste gang! Jeg fikk derimot tid til å treffe en god del venner og kjente, og fikk være mye sammen med min herlige familie, så ferien ble ikke så verst likevel....:)

Ellers er vi i gang med nytt skoleår her i Nairobi. Kjekt å komme inn i "rytmen" igjen etter en lang og god ferie. En flott elevgjeng troppet opp første skoledag, som var på tirsdag, og flere skal de bli!

Påsken

2009-04-20T08:16:00.000-07:00

Hege og Tonje på besøk.

Dyrenes konge regjerer i Masai Mara..

Glad jeg ikke var sebraen der, ja...Sint bøffel på krigsstien.
Aldri mer krokodillekjøtt....

Da var høytiden over for denne gang, og det er tilbake til hverdagen. Har hatt ei flott påske med gjester fra Norge, safaritur, og en ikke fullt så flott matforgiftning (eller noe i den duren). Hege og Tonje, venninner fra lærerskolen var her første uke av ferien. Utrolig koselig. Vi dro sammen en hel gjeng på 10 stykker til Masai Mara for å se dyr og slappe av. Vi fikk sett fire av "the big five", noe guidene mente var veldig heldig for oss. Jeg er forsåvidt enig, men har ennå tilgode å se et neshorn...

Løvejakt var nok noe av det mest spennende. Tonje oppdaget tilfeldigvis ei løve ute på krigsstien. Den ålte seg frem mot en sebraflokk. Vi så først bare denne ene løven, men plutselig angrep løver fra flere plasser flokken. Det var litt av et syn! Kan ikke si det var særlig appetittvekkende å se løvene ta for seg sebraen de hadde fanget før den var drept, men var en opplevelse å se naturens gang på nært hold. Kjente jeg var takknemlig for at jeg er et menneske og ikke en sebra..

Ellers fikk vi (jeg) oppleve en passe sint bøffel på nært hold. Vi stod oppe i luka på safaribilen, og fikk øye på en bøffel som så ut til å være alene. Etter å ha sett litt på den, så vi at den hadde en unge bak seg som den forsøkte å skjule. Den var sannsynligvis født for bare få timer siden. Sjåføren vår ble ganske ivrig, og begynte å kjøre "off-road" for å få bøffelen på nært hold. Han gjentok flere ganger at dette var en farlig bøffel i og med at den var alene med en nyfødt kalv (brydde seg sjokkerende lite om det...). Bøffelen forsøkte å stikke fra oss, men sjåføren fulgte etter. Vi observerte ivrig fra luka i bilen. Da den etterhvert stoppet, stoppet vi også. Bilmotoren ble slått av. "Var det så lurt", tenkte jeg. Og det var det vel ikke. Plutselig satt bøffel i fullt firsprang mot bilen, og tilfeldigvis var det min side den satte kursen mot. Var ikke klar over at bøfler kunne springe så fort, men tydeligvis er de raske! De andre i bilen hoppet ned i setet, og håpet på det beste, jeg rakk såvidt å reagere. Stod bare og så dum ut, før jeg fikk kastet meg ned i setet, lukket øynene, og bad en stille bønn om at dette måtte gå bra. Sjåføren vår, som hadde slått av moteren som nevnt tidligere, fikk ikke bilen i gir. Så der stod vi. Bare ventet på SMELLET fra en illsint bøffel. Jeg tror faktisk at jeg lukket øynene da jeg så at bøffelen var på vei i en feiende fart. Men det kom aldri noe dunk. Da jeg så ut, så jeg rett inn i bøffelens blikk. De er ganske store når de er rundt en meter fra deg.... Så snudde den, og sprang avsted, sikkert fornøyd over at den klarte å skremme oss... Dagens lærdom (som egentlig ikke var ny for meg..): Ikke gidd å provoser en bøffel som er alene og som akkurat har født.... Det er bare idiotisk.

Ellers skulle jeg ha vært på Mount Kenya siste del av feiren. Nå kan du tippe hvorfor ikke det ble noe av.... Lenge til jeg spiser krokodillekjøtt igjen, for å si det sånn.

Tante Hjøssas stoltheter...

2009-04-14T04:10:00.000-07:00

Jeg har blitt tante igjen! Den 08.04.09 kom den nydelige Samuel Grøvan til verden, og jeg er blitt tante til gutt nr 2, det tredje tantebarnet. Må innrømme at det å sitte i Afrika i disse dager, og gå glipp av slike begivenheter ikke er det gøyeste... Men jeg ser desto mer fram til juli måned, da jeg skal hjem og treffe alle tre; Hannah, Mikal og Samuel:-) Er det rart man savner disse tre vidunderene???

Jul og sånn..

2009-01-31T07:36:00.000-08:00

Litt i seneste laget dette her ser jeg, men tida går fort her, og nettet er ofte så tregt at det er litt tiltak å få lagt ut noe.. Men nå kommer iallefall litt nytt siden jul:-)

Solskinn og 28 grader. Det beskriver mye av julaftenværet her. Ikke akkurat som jeg er vant til hjemme, men var relativt god erstatning, tatt i betraktning at det var første julefeiring uten familien. Jeg hadde også fått tilsendt en hel mengde gaver, og jeg må ærlig innrømme at det å la dem ligge i fred dette året var det vanskeligste jeg har gjort på lenge…! Men det gikk greitJ

Julaften startet kl 08.00 med madrass og dyne i stua. Jeg hadde laget min årlige julaftensnopekorg, og meg og Ingrid var så heldige å få låne projektoren til Mjølhus, så det ble improvisert julemorgen med de tegnefilmene vi kunne oppdrive på tomta. På en av gavene jeg fikk hjemmefra stod det at jeg kunne åpne kl 10. Og da ble det med ett litt norsk jul i år og, for i pakken lå intet annet enn “Tre nøtter til Askepott”!

Kl 16.00 var det julegudstjeneste her på tomta. Vi bidro alle som en, og det ble en flott markering og julesamling. Deretter bar det hjem igjen for å sette på pinnekjøttet. Min kjære mor hadde fikset det og, og fått sendt det med Synnøve som var her i november. Da vi omsider satt oss til bordet, meg, Ingrid og KaSy nærmet klokka seg 20.30. Vi leste i god tradisjon juleevangeliet og sang julesanger før vi inntok maten. Desto bedre smakte detJ Etterpå var det gaveåpning. Jeg hadde fått gaver i to ladninger fra Norge, så det tok sin tid å få åpnet alle. Deretter var det kaffe hos Stavnes borti “gata” her. Alt i alt en annerledes, men utrolig flott og koselig julaften, tross langt fra kjære og kjente hjemme!

Ingen bilder nå desverre, er dårlig nett så vil ikke laste opp. Men legger heller inn neste gang! Omm magen holder drar jeg til Tanzania i morra. Hasta la vista, so long!

Fantastiske Mombasa....

2008-12-10T12:10:00.000-08:00

Da kom jeg altså hjem fra Mombasa for ei uke siden. Tida går fort når man har det gøy! Holder på med juleforberedelser her på skolen nå, julespill og julefest som skal fremføres og gjennomføres om ei uke, så her begynner det å bli hektisk julestemning!

Mombasa var utrolig bra. De ukene jeg jobbet bodde jeg i en leilighet for meg selv med utsikt til strand og sjø- deilig å våkne opp til bølgebrus og soloppgang! Det var riktignok en del dyr av diverse arter, og strandlivet rett utenfor leiligheten fikk jeg ikke nytt så godt av pga diverse innpåslitne forbipasserende, men jeg klarte meg og vender nesen sørover igjen i Januar allerede. De siste dagene tilbragte jeg på Tiwi Beach Resort sammen med Synnøve Helland og en skikkelig trivelig gjeng fra Norge. Vi hadde det helt fantastisk, soling, bading, snorkling og mer. Servicen var upåklagelig. Rett og slett en digg og etterlengtet ferie:-) Har desverre lite bilder å henvise til, jeg slappet sånn av at jeg rett og slett glemte det... Snorklingen på Shimoni kan anbefales! Vi var riktignok et par tre stykker som i følge guiden vår ikke snorklet riktig fordi vi suste av gårde i eget tempo, men det var fantastisk mye vakkert å se i korallrevet!! Fisker som man bare har sett på film (les: Nemo) og bilder. Utrolig fasinerende!

I tillegg gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle gjøre... Jeg ble revet med av syden- turistbølgen og fikk fletter... Ikke i hele håret, det var å trekke den litt langt, men syntes jeg krysset en linje og en terskel som jeg ikke hadde tenkt å trø over.. Men gjort er gjort, og forandring fryder. Blir spennende å se hva det neste blir.....

Mombasa next!

2008-11-08T12:14:00.000-08:00

Sjekk bildet....Mombasa. Her skal jeg tilbringe de neste tre- fire ukene. Blir mest jobbing og litt ferie på slutten. Får besøk av Synnøve Helland mens jeg er der nede, gleder meg som en unge! Mange gode fordeler med å være reiselærer!:-)

Oppdateringer og litt Pokot

2008-11-02T09:23:00.000-08:00

Har fått litt pepper for at jeg ikke har oppdateret bloggen min på ei stund... Beklager dette, kjekt å høre at det er flere som følger med:-) Har jo vært relativt flink med oppdateringer i følge meg selv, men ser at det er en stund siden sist.. Har vært på reis, så kan jo skylde på det...:-) Kom hjem fra Pokot, Kapenguria for ca 2 uker siden, jobbet som lærer der for et par elever. Pokot var helt fantastisk, nydelig natur, flotte mennesker og en enorm gjestfrihet. Bodde på KBC (Kapenguria Bible Centre), og ble godt tatt vare på fra dag en, laget sjeldent middag for meg selv, så dere skjønner nok at reiselærertilværelsen ikke er så verst;-) Er jo utrolig priviligert som får reise rundt og oppleve landet samtidig som man jobber, selvom man kanskje kjenner enda sterkere på savnet etter familie og venner når man er litt sånn for seg selv. Dere er savnet, det skal dere vite, men jeg har det samtidig UTROLIG godt her:-)

Et par av opplevelsene i Pokot må nevnes.. Fikk være med på et kvinnemøte langt inne i bushen en lørdag, vi kjørte i slags inntørket elv, tror jeg, det var iallefall relativt dårlig vei om man kan kalle det for det.. Men det må man bare regne med. Da vi kom frem, måtte vi går over ei lita elv (jeg ville ikke engang ha kalt den stripa for ei elv). Vi satt to og tre på små trebenker som sikkert ble brukt i den norske skolen for en god del år siden. Vi var på en skole med "åpen løsning" ( det var ikke vinduer), og jeg hadde god utsikt over elva. Det hele varte i en god del timer, og ettersom jeg ikke akkurat er en kløpper på språket de snakker der, pokot (ikke fordi jeg hadde hatt så veldig mye mer peiling om det hadde gått på swhili...)fikk jeg med meg fint lite av det de sa.. Men det var god stemning, spesielt i lovsangen, så fikk noe ut av det likevel:-)Vi hadde egentlig tenkt å dra litt ut på dagen, de varslet at regnvannet ville komme og at elva da ville bli betydelig større, men det tenkte jeg ikke så mye over, den var jo relativt liten på det tidspunktet. Men mens jeg satt der og så ut på geiter og dyr som gikk forbi, så jeg til min store forskrekkelse en høy vegg av vann som kom strømmende nedover- det var rett og slett ganske sykt å se på, vannet la seg utover den lille elva, og plutselig var den tre- fire- ganger så stor!! Men heldigvis synker vannet fort i Afrika, iallefall i dette tilfellet, men vi måtte nok vente nærmere tre timer før vi våget oss utpå, og selv da var stømmern såpass sterk at det var litt småekkelt å bevege seg på den. Vi hadde med oss et par eldre pokotdamer som skulle sitte på i bilen. De kom seg trygt over de og, dog med klissvåte skjørt. For i motsetning til meg, som drog opp skjørtet det jeg kunne for ikke å bli våt, beholdt de stoltheten og de bare beina for seg selv:-)Jeg fikk også gleden av å overvære nyåpning av en evangelisk- luthersk kirke mens jeg var der. Den var ute i det fri, og det var en ny og god opplevelse. Vi satt under et lite akasietre og lyttet til talen. Så kom regnet og det ble avsluttet brått. Men en flott opplevelse jeg kommer til å huske med glede, folkene viste en utrolig glede over å ha fått egen eiendom til kirken sin, og det var mange fine vitnesbyrd. Pokot var virkelig en opplevelse, og jeg håper at jeg kommer meg dit en gang til i løpet av oppholdet mitt på dette kontinentet!

For ei uke siden fant jge og Ingrid ut at vi ville dra på tur. Vi satte oss i bilen og kjørte alene til Naivasha Sopa Logde. Vi hadde vært der før, men ikke kjørt alene, så vi var rimelig stolte av å finne veien på egenhånd (selvom det kun er en halvannen times kjøring fra Nairobi...). Vi hadde det som to småkonger, med god mat, godt vær og gode bøker. I tillegg fikk vi gleden av å overvære en kveld med mr. og miss Sopa- kåring, der et utvalg arbeidere deltok. Vi troppet opp kl 21 som annonsert, men i Afrika vil det ofte si både en og to timer senere. Det var en del turister der da vi kom, men etterhvert som tiden gikk og det nærmet seg den store åpningen, forsvant "mzungoene" en etter en.. Så da ble vi sittende der alene i et "hvitt" hjørne og le. Det virker mer som en personalfest enn en underholdnigskveld i grunnen, så etter første "moteshow" tok vi hatten og dro til rommet. Men underholdende var det jo, mye "artige" klær som de visstnok skal bruke i Europa. Vi kjente ikke helt igjen stilen, men morsomt var det:-)

En giraff ved bassenget

2008-09-24T11:33:00.000-07:00

Det nærmer seg avreise for min del og derfor siste blogginnlegg på noen uker. Drar nordover til Kapenguria i Pokot for å undervise der i 3 uker. Deretter skal jeg være her i Nairobi i nye 3 uker, før jeg vender nesen mot varmere strøk og drar til kysten. Der skal jeg tilbringe 3 uker, før det er 3 uker her i Nairobi igjen. Og SÅ er det faktisk jul! Så nå raser tida her!

I helga fikk jeg igjen gleden av å nyte det kenyanske landskap. Vi tok turen til Lake Naivsha igjen som egentlig kun ligger ca 1, 5 timer fra Nairobi, men siden vi skulle hente Ingrid Sætre på veien, og hun kom fra Tanzania, møtte vi dem på halvveien og tok henne på der. Det er en opplevelse å kjøre her. Naturen viser alt fra tørre, sandete sletter til frodige tedyrkings- områder. Også kan en jo ikke unngå å legge merke til alle de snåle situasjonene langs veien. Overfulle lastebiler som såvidt treffer veien, skeive lasteplan og slaktere dekket av blod som ligger og skifter dekk midt på veien. Må si at jeg beundrer afrikanerene for deres kreativitet med hensyn til hvordan de løser en del ting her! I en del tilfeller er det desverre livsfarlig.....

Så tilbrakte vi noen timer til på veien før vi ankom Lake Naivasha og en flott lodge (flotte rom som ligger i hyttekompleks med felles badebasseng, fint parkområde og god restaurant) Der overnattet vi en natt, og jeg skal innrømme at det var litt deilig å være skikkelig turist på en luksusplass... :-)Det har vært relativt travle tider her på NCS (Norwegian Community School) så det gjorde godt å bare ligge ved bassenget og slappe av en hel dag. Jeg fikk meg igjen noen artige dyreopplevelser, får visst ikke nok av de her i Afrika! På kvelden da vi kom til lodgen ble vi fortalt at vi måtte ringe en vakt om vi skulle gå til restauranten etter kl 19. 30. Jeg stusset vel litt på hvorfor, men skjønte rimelig raskt grunnen, iallefall da vi skulle gå tilbake. Innimellom bekmørket og hyttene, bare noen meter fra oss stod en flodhest og gresset i ro og mak. Jeg var igjen glad for at vi ikke skiltes med vann:-)

På søndagen da vi lå og smakte på afrikasola på rad og rekke fikk jeg plutselig se en lang hals stikke opp like bak bassenget. Det var et komisk syn å se en giraff strekke hals midt blant badegjestene som plasket og basket i bassenget. Det ble noen bilder fra denne helga og:-)

Fisherman`s camp og Rift Valley

2008-09-15T12:16:00.000-07:00

Nok en opplevelsesrik helg har passert. Turen gikk til Lake Naivasha som ligger i den kjente Riftdalen (Rift Valley). Dette er en dal som ble dannet da den afrikanske og arabiske jordplaten delte seg og dannet en grøft for omtrent 35 millioner år siden. Dalen strekker seg ca 5000 km fra Syria i nord til Mosambik i sør. I denne delen av verden innebefatter området seg med noen av verdens dypeste innsjøer. Denne delen av Rift Valley er også ut i fra det jeg har fått med meg hvor Disneyfilmen “Lion King” skal være fra. Det er absolutt verdt et besøk!

Vi, som bestod av søstrene Hodne (rektor Marianne og ettåring/gjestehusansvarlig Silje) og meg drog lørdag morgen til Crater Lake nasjonal park. Dyrelivet der var livlig, i alle fall for meg som ikke har opplevd noe særlig av dette før. Zebraer, ulike typer gaseller, bøfler og giraffer gikk side om side. Stillheten der blant dyrene var fantastisk, det gjorde godt for både kropp og sjel! Vi gikk ut av bilen for å ta bilder av dyra som virket relativt uforstyrret av at vi knipset i vei. Et par ganger ble vi avbrutt av bøfler like bak buskene der vi stod, og da skal jeg være den første som innrømmer at jeg var kjapp med å finne bildøra og smelle igjen!

Deretter gikk ferden til en av de innsjøene i dalen. “Crater Lake”er en nydelig oase i Rift Valley, virkelig en plass for meditering og tankestrømmer. Der slappet vi av noen minutter i gode stoler med utsikt over dyrelivet i innsjøen. Det var riktignok “duka”-smak i colaen vi bestilte (“duka”smak: en etter hvert velkjent smak en del av brus i glassflasker her får etter å ha blitt vasket i et sterkt såpelignende stoff. En heller dårlig smak som altfor ofte dukker opp i cola light`en jeg bestiller her..), men opplevelsen ble ikke ødelagt av den grunn.

Turen gikk så til Fisherman`s camp der vi ble godt mottatt av små “hr. nelsoner” (må bare beklage, men husker aldri navnet på disse ulike typene aper…). Der satte vi opp teltet og ventet på at mørket skulle senke seg. Da skulle det nemlig komme opp flodhester fra den store innsjøen vi var ved, Lake Naivasha. Og flodhestene kom, før det ble mørkt til og med. Akkurat da gikk selvfølgelig batteriet på kameraet mitt….Det var litt rart å sitte der dypt nedsunket i campingstolene kjenne varmen fra bålet og nyte det utrolig gode måltidet Rektor Hodne hadde laget i stand, og høre og se skyggene av flodhestene som koste seg med grønt gress bare få meter fra oss. Det må her legges til at det var et ca 1 m høyt strømgjerde som skilte oss. Og det kjente jeg at jeg var glad forJ Rart hvor fredfulle de virket, i alle fall når man tenker på at det faktisk er det dyret som dreper flest folk i løpet av et år. Og der var de i “hopetall” (i alle fall 3 stykker…). Det var heldigvis ikke noe vann som skilte oss, da er jeg redd det hadde stått verre til med undertegnende enn i skrivende øyeblikk……!

Det var en del liv på campingplassen i nattens løp, men vi sovnet til slutt. Dagen etter våknet vi til solskinn og blå himmel. Alt var klart til å legge ut på et av turens mål som var den 2800 m høye toppen Longonot. Jeg har ikke merket høyden så godt (Nairobi ligger jo faktisk 1800 m over havet), men jeg kan love deg at på den turen kjente jeg at lufta var tynnere (eller var det bare det somkalles dårlig kondis….? J) Opp kom vi oss i alle fall til slutt. Det var en del bratte trasèer oppover, men det var en utrolig flott tur. Og utsikten var noe av det flotteste jeg har opplevd!! Vi kunne se mange mil utover Kenyas vakre land, det var virkelig verdt turen! Kameraet mitt var som sagt utladet fra kvelden før, så fikk ikke tatt bilder fra toppen og utsikten, men blir nok en tur til opp dit, og da skal jeg i alle fall sjekke at kameraet er fulladet!! Vi kunne faktisk se bort til elefantkirkegården i filmen som heter “Hell`s gate”. Vi lurte på å leie sykler og ta en tur inn i området, men det får vi ha til gode!

Enda en helt fantastisk opplevelse i et land som har så mange eventyrlige sider ved seg at det må være umulig å telle. Burde nok ha tilbrakt en hel mannsalder her for i det hele tatt å få en ørliten oversikt! Ser man sånn på det er det neimen ikke mye med to år her nede!

Kibera

2008-08-31T13:31:00.000-07:00

Tida går så fort her nede, jeg har vært her i over en måned, og det allerede er ei uke siden jeg burde ha lagt inn dette innlegget.. Sånn ble det ikke, tida strakk rett og slett ikke til.. Er akkurat ferdig med fellesperiode med elevene fra distriktene her, så da føler jeg at jeg har en godt unnskyldning for at jeg ikke har hatt tid…:-)

Sist søndag la vi gudstjenesten til samarbeidskirka i Kiberaslummen. Dette er den største slummen i Kenya, og innehar en befolkning på ca. 1, 5 millioner. Det var fra denne slummen vi så bilder fra under opptøyene som var rundt juletider etter valget. Jeg fikk i dag høre at for at politiet skulle klare å ha kontroll med urolighetene, og for at det ikke skulle spre seg utenfor slummens murer, ble det satt strengt vakthold rundt hele slummen; folk ble rett og slett holdt innesperret her. Når man tenker på hvor mange som ikke var involvert i opptøyene av de som bor der, er det lett å tenke på hvor mange uskyldige liv som kunne ha blitt spart dersom folk som bor her fikk muligheten til å dra bort i denne perioden. Likevel er det vanskelig å si noe om hva som hadde skjedd dersom opptøyene hadde fått spre seg utover Kiberas vegger. Det er uansett godt at det ser ut til å være over for denne gang. Men kirken som ligger i slummen hadde virkelig fått sine merker. Det er et stort område som tilhører kirken, de har skole og en klinikk i tillegg til selve kirken. Opprørerene stjal det de ville ha som var av verdi for dem, deretter knuste de det som ikke kunne brennes, og til slutt satte de fyr på det. De har fått bygget opp igjen en del av det som ble ødelagt, men man så tydelig spor etter ugjerningen ennå. Korset i kirken er merket av brannen, men står ennå fremst i rommet. Det synet som møtte de første som kom til kirken var forferdelig. Det de hadde bygget og lagt hele sin sjel i var knust, brent og ødelagt. Likevel; en bibel som tilhørte kirken ble funnet, nesten gjennombrent, men siden den lå oppslått på kunne leses; fra Salme 125: “ De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står for evig. Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren hegner om sitt folk fra nå av og til evig tid.” Sier en del om Hvem som har kontrollen, og godt er det:-)

Bare en liten ting....

2008-08-21T12:50:00.000-07:00

Har fått flere tilbakemeldinger om at det ikke er mulig å sende kommentarer uten at man selv har en bloggID. Har den eminente dataeksperten Ingrid Sætre her i området, og hun fikset og ordnet på innstillingene, så nå er det fritt fram for den som vil å legge inn kommentarer å gjøre det!:-)

Masailand

2008-08-17T12:33:00.000-07:00

Sist søndag fikk jeg den mest "afrikanske" opplevelsen jeg har hatt så langt under oppholdet. Vi kjørte fra Nairobi kl 08.30 for å overvære en gudstjeneste ved grensen til Tanzania, en mann skulle bli "innviet" som evangelist. Vi kjørte et par timer på en vei som lignet mest på den veien fra broen og inn til huset vårt på Grøvan (for de som er lokalkjente). Jeg liker godt å kjøre bil her nede, så det var en gøy opplevelse. Da vi kom fram, var vi allerede litt forsinket, men siden African time har blitt et velkjent begrep her nede kom det ikke som noen bombe at de ikke hadde startet ennå. Evangelisten som skulle innvies spurte om noen kunne tenke seg å kjøre for å hente en menighet (jeg oppfattet ikke ordet "menighet" før jeg så det med mine egne øyne.....)ca en halvtime frem og tilbake. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å ta turen, jeg nølte litt, men tenkte at det var god kjøretrening, så jeg sa ja. I det vi satte oss inn i bilen (evangelisten skulle være med for å vise vei), fikk jeg i forbifarten med meg at turen tok en halv time hver vei, men tenkte at jeg likevel var på vei inn i bilen så en halvtime til eller fra var for min del det samme (det var sikkert verre for de som måtte vente på oss...).

Jeg kjørte avsted, i god norsk tro om at det var en grei asfaltert vei dit vi skulle, og at det var et par mennesker som skulle være passasjerer. Etter et par minutter tok vi av på en dårlig, hullete vei, og det viste seg at de neste 5 veiene vi tok av til, bare ble verre og verre. Etterhvert kjørte vi bare i en grøft, og tilslutt var det ingen vei lengre. For meg som er nordboer, og relativt grønn på å kjøre i afrikanske omgivelser, la jeg da min egen betydning til uttrykket "veien blir til mens man går" (eventuelt kjører en landcruiser). Mesteparten av veien satt jeg bare og ba om at bilen måtte holde, makan til "vei" har jeg aldri sett! (Må jo innrømme at det var litt gøy og, da...:-))

Etter ca en halvtime nådde vi målet for turen. Og jeg må si at dette ble høydepunktet for min del. Jeg var for første gang i mitt 25-årige liv i en masaicamp, selvom jeg ikke ble helt klar over dette før jeg steg ut av bilen og så meg rundt. Folk kom strømmende mot bilen, noen mer skeptiske enn andre, men de fleste smilte og lo. Jeg ble et svakt øyeblikk klar over at jeg var den eneste hvite personen der sammen med de andre landt ute i ødemarken, men den følelsen gikk fort over da jeg merket den utrolige gjestfriheten disse menneskene viste. De var litt forsiktige i begynnelsen, men da de forstod at jeg var interessert i å se hvordan de bodde, nærmest dro de meg rundt i alle "hus" de kunne finne for å vise meg. Jeg lider "et snev" av klaustrofobi, og fikk en anelse panikk da jeg gikk inn i de bekmørke, glovarme hyttene deres med trange ganger, og så og si ingen vinduer. I tillegg skulle alle være med inn for å se hvordan jeg reagerte da jeg så hyttene deres, og i god gjestfrihetsånd skulle jeg da gå først inn. De kom mannsterke etter, og det var liten plass for meg å gå ut, så panikken bredde seg over hele kroppen da jeg var i den første hytta. Men etter å ha vært innom 3-4 hytter ble jeg varm i trøya, og jeg klarte å beherske meg. For masaiene var det utrolig spennende at jeg hadde med fotoapperat og at de kunne se seg selv på bildene jeg tok. Spesielt en av de unge kvinnene moret seg veldig med dette, hun satte seg ned i hver en krok hun kunne finne i hyttene for at jeg skulle ta bilder. Jeg tror nok også litt av grunnen var at hun ville se hvordan det så ut der inne, det var som sagt bemørkt, så det var ikke så rart om hun ikke hadde sett det før.

Etter ei stund kom evangelisten bort til meg og spurte om jeg ville ha te. Jeg er godt oppdratt, men har lært at i Afrika sier man "ja takk" til det de tilbyd av mat og drikke. Kvinnene fòr rundt for å fikse det, de fant kopp med chai, og plasserte en "stol" under et tre for at jeg skulle få skygge. Følte meg som en konge der jeg satt under "fikentreet":-) Chaien var et kapittel for seg selv, uten å gå inn i detaljer, kan jeg si at det gled ned...:-) Gjestfriheten var det iallefall ikke noe å si på!!

Etter ca en time ble jeg fortalt at vi skulle dra. Det hadde gått en del tid fordi en vei var ødelagt, og de som skulle sitte på måtte gå en annen vei. Jeg gikk til bilen og ventet. Plutselig ser jeg en hel gjeng som kommer mot bilen. Jeg tenkte i mitt stille indre at de sikkert ikke så ofte ser biler her, iallefall ikke kvinner bak rattet, så de ville sikkert se når vi dro avsted. Der tok jeg skammelig feil... Hele gjengen veltet inn i bilen. Jeg kom helt ut av tellinga etterhvert, men jeg tror nok ikke at det er langt fra sannheten når jeg sier at det var en 15- 20 masaier som trøkket seg sammen i landcruiseren. I tillegg klarte de å plassere en geit(!!) i bagasjerommet. Jeg ble så forfjamset av folkemengden at jeg glemte å ta bilde, men det var et syn, såpass kan jeg si:-) Så bar det avgårde med oss. Jeg, skviset inn i et hjørne bak rattet, med en mor, et barn og en evangelist i forsetet, og en hel masaimenighet i baksetet og i bagasjerommet. I tillegg til at "veien" ikke akkurat hadde samme standard som den nye E-39, var det vanskelig å gire; hadde en søt liten baby rett ved girstanga som jeg nå og da tok tak i i den tro at det var girspaken. Det ble mye babygråt på den turen kan du si....:-)

Det var en opplevelse å høre sangen til masaiene. Flerstemt, og med trøkk som holder, sang de HELE veien til kirka, uten opphold. Det hele gikk strålende fint, og jeg fikk en opplevelse og et eventyr jeg sent kommer til å glemme!!!:-) Afrika er fantastisk!!!!

En annen del av verden...

2008-08-06T14:02:00.000-07:00

På søndag formiddag kjørte vi til vestsiden av Nairobi der vi skulle på gudstjenste i en av samarbeidskirkene til Scripture Mission. Trafikken her er en opplevelse (og for noen en tålmodighetsprøve...)som er verdt å prøve seg på. Både folk og fe går og sykler (ikke fe...) midt i gatene akkurat som det selv passer dem. På den andre siden er det utrolig å se hvor lite uttrykket "myke trafikanter" betyr for de som kjører, de setter ikke akkurat ned farten om det kommer en mann svaiende ut i veien på en sykkel, her gjelder det hårfine beregninger... Da jeg bare hadde hørt om dette trafikk-kaoset skremte tanken på å kjøre midt i det meg litt... Men nå, etter å ha prøvd meg et par ganger, må jeg innrømme jeg liker bedre den mer "actionfylte" trafikken her i Nairobi enn den hjemme.. Spenning i hverdagen! Enn så lenge..:-)

Gudstjenesten fant sted i en kirke i slummen Kawangware, som ligger vest i Nairobi. Det består av ca 100 000 beboere, hvorav ca 80% av dem lever i ekstrem fattigdom, inntekten deres varierer fra 1$ - 3$ pr. dag. For meg som aldri har vært innenfor en slums murer, ble det en spesiell opplevelse, både på godt å vondt. Det var trist og hjerteskjærende å se hvor mange som lider og er foreldreløse. Det var ikke fritt for at øynene mine nok var litt mer våte denne søndagen enn de ellers pleier. Samtidig var det rørende å se det fantastiske engasjementet i forsamlingen. Enorm sangglede og fantastiske rytmer i kroppene!! De utstrålte at de virkelig hadde alt de trengte i Jesus! Gudstjenesten varte i rundt 3 timer, noe som nok sikkert er mer vanlig her enn hjemme. Disse timene inkluderte opptredener fra 3 forskjellige kor, et "boyband", solister, kollekt, en del presentasjoner, salmesang og tale. I tillegg var det etter at disse 3 timene var gått, pengeinnsamling. At de har 2 kollekter i løpet av en gudstjenste, i en kirke som består av mennesker som tjener under 10 kroner pr dag (det samme som brødene i butikkene her koster!) er utrolig imponerende. Av disse har vi MYE å lære!!

"Der det er hjerterom er der husrom......" (og omvendt:-)

2008-08-06T12:22:00.000-07:00

Nå har jeg endelig fått tatt litt bilder av bostedet mitt i Nairobi og fra leiligheten jeg bor i. Måtte og selvfølgelig slenge med et bilde av bassenget her:-)

Tomta er på ca 80 mål, og i og med at vi ikke er så fryktelig mange her blir det stor boltreplass på hver av oss. Skoene mine, som før var hvite har fått et leirfarget rødskjær som følge av sanden her i området (dette hadde jeg fått greie på før jeg reiste, men å legge igjen mine, tilfeldigvis hvite, favorittsko kunne ikke falle meg inn...). Tomta her består av MEGET hyggelige og gjestfrie misjonsfolk, både barn og voksne;-) Har fått en UTROLIG bra mottakelse av de her, har fått en fadder, rektoren Marianne Hodne, som virkelig har tatt sine oppgaver alvorlig, det kunne virkelig ikke ha vært bedre!! Hun er jo selvsagt sørlending, så da VET man jo at det er NØDT til å bli bra;-)

Leiligheten min består av en relativt stor stue, et kjøkken, et bad, et toalett og to soverom. Sånn sett er det ikke så ulikt Norge. Ser man imidlertid nøyere etter, oppdager man fra tid til annen små gekkoer (firfisler) som åler seg rundt på veggene. Men jeg slapper av på de "innfødtes" befaling; "de er praktiske, de spiser jo den irriterende myggen...."

Dyrepark

2008-08-02T08:53:00.000-07:00

I utgangspunktet skulle vi på safari i Nairobi national park i dag, men siden det ble en del dyrere for oss som ikke har fått de riktige papirene ennå, ble det en tur i dyreparken rett ved siden av i stedet. God erstatning for meg som bare har vært i Kr.sand dyrepark:-)Har ellers fått prøvd meg litt som sjåfør her på veiene, og for de av dere som bekymrer dere for meg i trafikken her (mamma...?), kan jeg berolige dere med at jeg kjører forsiktig og tar ingen sjanser....:-)

Ankomst Kenya!

2008-07-30T12:30:00.000-07:00

Da er jeg altså installert og vel "hjemme" i Nairobi. Dette skal faktisk være mitt hjem i 2 år fremover. Har fått en utrolig bra velkomst, så her får jeg det bra:-) Har rukket å gå 3 dager på swahilikurs på en språkskole her nede. Den kenyanske læreren kjører hard disiplin med lekser og oppgaver hver dag som nøysommelig blir gjennomgått til hver time, så her er det bare å henge med i svingene! Men lærer jo mye av det:-)

Ellers har vi vært på kenyansk marked, der jeg kjøpte et par bilderammer og trykkbilder til å henge på veggen. Av greie butikker går det mest i Nakomatt ettersom jeg har forstått. Der har de alt mulig, har til og med gått til anskaffelse av et stereoanlegg der. Det var ganske rimelig, så lyden er vel deretter, men så lenge det spiller er jeg fornøyd (foreløpig....)

So long, kwa heri!